Papo var en god mann, som brydde
seg om alle sine barnebarn. Han var snill og omtenksom, og han tok seg alltid
tid til oss. En dag lekte vi alene i
campingvogna, mens mamma gikk inn i huset for å ta en kort prat med papo. Vi hadde det kjempemoro, men leken var nok ganske vill.
Mamma hadde en krystallvase på bordet. Noen
dultet borti den, og vasen falt i gulvet og knuste. Vi fortet oss å
plukke opp bitene så ingen skulle oppdage hva vi hadde gjort. Men jeg klarte
likevel å tråkke på en! Det gjorde grusomt vondt, og jeg var så redd. Hva kom
de voksne til å si? Jeg gråt, og det var mye blod. Broren min var nok mest redd
for alt blodet. Han løp ut for å hente mamma og papo. Da papo kom, tok han av
seg skjorta si og forbandt såret med den. Han holdt rundt meg og trøstet meg.
Nå skjønner du sikkert hvorfor jeg var så glad i
papo. Jeg husker mange ting fra reiser vi
gjorde i barndommen min, men det kan jeg skrive om senere.
